Flyktet for sitt liv

Den lille familien fra Kharkiv, i det nordøstlige Ukraina, hadde sitt hjem i en av byene som har måttet tåle noen av de verste angrepene på sivilbefolkningen i den pågående krigen. For kort tid siden levde de sine vanlige liv i landets nest største by, kjent som det industrielle og kulturelle sentrum. Mens Larisa og Aleksei skjøttet sine jobber, var Kristina med venner og katten Bella etter skolen.

Et levende mareritt

– Vi levde et helt vanlig og godt liv. Så kom bombene. Og nå sitter vi her som flyktninger, sier Aleksei og ser over på sin datter. Han snakker lavmælt og er tom i blikket, bare et døgn etter at de ankom flyktningmottaket som  Kirkens Nødhjelp driver sammen med vår lokale partner i byen Berehove, helt på grensen mot Ungarn. Etter fire dager i kjelleren følte de at de ikke hadde noe valg, de måtte flykte, de måtte prøve å komme seg i sikkerhet.

– Alle vil ut av Kharkiv, det er et levende mareritt der. Det var så mange mennesker på togstasjonen og på toget, men vi klarte å komme oss med. Og nå sitter vi altså her, som flyktninger i vårt eget land. Vi fatter ikke at dette skjer, det er bare så grusomt vondt.

Som egen familie

Sammen med femti andre familier får de tre nå varme senger, tre måltider om dagen og omsorg på flyktningmottaket.

– Selv om det er uvirkelig at vi plutselig skal måtte be om hjelp fra andre for å klare oss, så er vi enormt takknemmelige for at vi kan være her. For den hjelpen vi får. Vi får god pleie, og alle som jobber her behandler oss som om vi er deres egen familie. De er så enormt snille og gode mot oss.

Vil tilbake

Larisa har kreft, og fikk behandling på sykehuset i hjembyen. Dette ble imidlertid bombet helt i starten av det russiske angrepet på landet. Nå håper familien at de kommer seg vel over grensen til Ungarn, og at hun kan få behandling der.

– Vi vet egentlig ikke hvor vi ender, eller hva vi skal gjøre. Vi ønsker bare at det blir fred, slik at vi kan reise tilbake til byen vår, til livene våre.